Mandag åpnet Café Ljøken i Granåsen. Hovedpersonen – Roar Ljøkelsøy – mente det hele var litt i overkant av hva man kunne vente av hyllest. Men det var det heldigvis ingen som tok hensyn til.

Café Ljøken er i utgangspunktet ment å være hoppernes og trenernes tilfluktssted når snoen blir for kald og forholdene blir for ufyselige til å sitte ute mens de venter på hopprenn. Området på kulen i Granåsen har gjennomgått en veldig ansiktsløftning fram mot verdenscuprennet 8. mars, og fasilitetene åpner for sitt normale bruk i NM tirsdag.

Konkurransen starter klokken 18.45.

Fest

Og om Ljøkelsøy syntes det var i meste laget, så hadde initiativtager Geir Ole Berdahl ingen betenkeligheter med å tromme sammen til litt festivitas rundt evenementet.

- Roar er Norges mestvinnende verdenscuphopper noensinne, så det skulle bare mangle, slo Berdahl fast. Inne i lokalene er veggene prydet med store bilder av noen av de store triumfene til orkdalshopperen, samt tre kolonner med resultater fra gulv til tak. Alle Ljøk'ens verdenscup-plasseringer fra debuten på Lillehammer 11. mars 1993 til siste hopp i Kollen 14. mars 2010. I de tre kolonnene skjuler det seg masse norsk skihistorie. Fire VM-gull i skiflyging, VM og OL-medaljer, verdenscupseirer og en hel mengde trauste og anonyme resultater gjennom alle de årene Ljøkelsøy stilte litt bak i køen.

Best i Oberstdorf

– Hvilket enkelthopp er det aller beste noensinne, Roar?

– 1. omgang i skiflyging i Oberstdorf. 223 m.

– Enn i Granåsen?

– Tror jeg må si et treningshopp i like før VM i skiflyging i 2006 i Kulm. Jeg hoppet på normal fart, men kom så langt at jeg måtte trekke meg, sier mannen som hadde bakkerekorden i Granåsen på 130 meter i 1992 som 16-åring. Da hadde han allerede to år bak seg som medlem av Trønderhopp.

– Husker du ditt første hopp i Granåsen?

– Ja, det var en vanlig treningskveld i normalbakken. Jeg hoppet rundt 75 meter, minnes han.

Han fikk egentlig en pangstart internasjonalt, for allerede i andre renn etter debuten markerte han seg. I Holmenkollen lå han som nummer ni etter første omgang og tenkte at det var det største som kunne oppnås som skihopper her i livet.

– Men jeg sprakk i finalen, sier han.

Det skulle endre seg.